Max 2 sin side
født:29.08.06
Jobben noen år i en omplasseringsforening som het Trofast. For noen år siden fikk jeg en telefon om en hastesak.Det var en eldre blandingshund og en 1 år gammel sort/hvit border collie som bodde i en kald låve,og måtte ha et hjem umiddelbart.Det var bare en uke til jul,og jeg visste at folk på den tiden hadde mye mere annet å tenke på enn å skaffe seg en hund.
Greide å overtale en god venninne av meg til å være krisehjem for ihvertfall unghunden.Vi reiste avgårde for å hente den.Jeg fallt pladask for den unge.Så god i blikket,flotte tegninger.Men veldig veldig tynn:-( Vi ble fortalt en trist historie om hundene.De hadde levd et liv med mishandling og nesten ingen mat.Så bonden hadde rett og slett hentet dem.Men hadde hunder fra før,så de kunne ikke bli boende der.
Rex,som unghunden het,klarte ikke helt å roe seg hos venninnen min,men det kunne jo ta litt tid.Etter noen dager fikk jeg en telefon om at jeg måtte finne en annen løsning. I hui og hast avtalte jeg et nytt hjem med en kompis som har flere andre hunder,men som lenge hadde tenkt på en border collie.Vi testet Rex sammen med hundene hans,og det så ut til og gå bra:-)
Det nærmet seg jul...bitte lille julaften tror jeg det var,fikk jeg på nytt en telefon om at Rex fungerte overhodet ikke i sitt nye hjem.Greit! Kom med han da!,svarte jeg.Var ikke mulig å finne nytt hjem til han så like før jul.Han fikk rett og slett feire jul sammen med meg....Jeg tok alle mulige forberedelser før han kom.Han hadde jo vært så umulig.Men han kunne jo ikke hete Rex!!! Forandret navnet hans til Max:-)
Max blei hos oss i tre år.Han oppførte seg eksemplarisk,og det virket som om han hadde bodd hos meg alltid
Men senvirkningene av mishandlingen han hadde vært utsatt for hadde satt sine spor,og avliving var eneste utvei......
Savnet var veldig stort.Men jeg hadde flere hunder å ta meg av,så en ny border collie fikk vente. MEN,sa jeg til meg selv,skulle det dukke opp en brun border til omplassering,ja da kunne jeg ikke si nei.
Det var vel ikke mange ukene før det gikk troll i ord. En omplasseringsforening hadde reddet tre stk border valper fra avliving,og den ene var brun....Hva er oddsen for det liksom?
Joda,den brune lille blei nå min da.Omplasseringsdamen lurte på hva hun skulle kalle ham.Kall han Max sa jeg.Da blei det Max 2
Max 2 var en liten og veldig selvstendig border collie valp.Der andre valper følger etter deg når du løper,ja da løp han i motsatt retning.Prøvde du å rope på han,kikket han dumt på deg og gikk!
Men han blei nå en grei kar tilslutt da
Max viste talenter for sporarbeid.Og for å se hva vi kunne gjøre videre med det,meldte vi han på nybegynnerkurs hos Norske Redningshunder.Et par mnd før kurset var han så uheldig å brekke en tå.Istedenfor å gipse,endte han opp med operasjon for å sette inn skruer.For det ville gro mye fortere.Så da rakk vi sikkert kurset også:-)  Men foten blei mere og mere rar for hver dag.Nytt røntgen viste at skruene hadde løsnet og håndleddet hans også hadde blitt ødelagt tidligere.Noe som kan skje når en hund f.eks hopper ned fra store høyder.Leddet tåler ikke belastningen og blir ødelagt for alltid.Det siger rett og slett sammen.
Det blei bestemt å sette inn et implantat som støtter opp leddet så det gror sammen.Nye fire dager måtte Max tilbringe på veterinærklinikken, til min store fortvilelse.
Men max er en glad gutt som så ut til å takle smerte,fremmede folk,undersøkelser,egne små turer, og svære fotbandasjer. Mye av rehabiliteringen gikk på å være i ro,eller hinke rundt på tre bein. Egentlig ikke lett når en ung Slovakier vil leke med bestekompisen sin...
Implantatet i foten kunne sitte der for "alltid" hvis det gikk greit,fikk vi vite Det gjorde det ikke! Det dannet seg en infeksjon i foten og penicillinen han fikk var han resistent mot. Istedenfor å prøve ut en ny,blei det litt for fort bestemt at implantatet måtte ut. Nye fem dagen for Max på dyreklinikken:-(
Implantatet blei tatt ut for tidlig og leddet hadde enda ikke grodd sammen.Det vi måtte gjøre da var å "se det an" og trene opp muskulaturen i foten igjen,evt for enda en operasjonOg sånn kunne det kanskje fortsette i en evig runddans,iflg veterinæren som hadde ansvaret da. Da "vår" veterinær kom tilbake fra ferie blei det endelig fart i sakene.Ordentlig saklig informasjon og grundig gratis oppfølging og svømmetrening.
Over alles forventning greide håndleddet å stabilisere seg uten å sige mere sammen.Og nå er foten friskmeldt! Hadde Max vært en "vanlig hyper" border,tror jeg kanskje det ikke hadde gått.Men max er en forholdsvis rolig gutt som ser ut til å tilpasse seg etter situasjonen. Selv om håndleddet for alltid vil være stivt,løper han nå rundt som før,leker og gjeter litt på de andre hundene.
Max blei ingen redningshund,enda! Men han har istedenfor tatt på seg rollen som husets vakthund